Spør noen som ikke jobber med parfyme om å nevne den eneste lukten de forbinder med motkulturen på 1960-tallet, og de vil si patchouli. Spør om de liker den, og et overraskende antall vil trekke seg unna. Selve ordet har blitt en slags olfaktorisk snarvei – ikke for en spesifikk duft, men for en bestemt type person: dårlig vasket, idealistisk, litt latterlig, som brenner røkelse i et studentrom. Patchouli, i folks fantasi, er ikke et parfymeringsmateriale. Det er en sosiologisk markør, og sosiologien den markerer er en som den dominerende kulturen har brukt femti år på å gjøre narr av.
4 min
Det er et problem, fordi patchouli også er en av de viktigste råvarene i parfymehistorien, og dens tilstedeværelse i komposisjonene som de samme kritikerne bruker hver dag, ville forbløffe dem. Den finnes i deres kveldsparfymer. Den finnes i læraktige, ravaktige, treaktige, orientalske akkorder, og – den største kjetterskapen – i flere komposisjoner markedsført med ordene «frisk» og «luftig». Patchouli er fundamentet ingen ser, men som alle står på.
Pogostemon cablin er en buskaktig urt i myntefamilien, opprinnelig fra Sørøst-Asia. Indonesia produserer omtrent åtti prosent av verdens patchouli, ifølge data fra den internasjonale føderasjonen for essensielle oljer og aromaer. Selve oljen er mørk ravfarget til brun, seig og sta vedvarende. Dens olfaktoriske profil er kompleks: jordaktig, treaktig, lett søt, med innslag av kamfer, tørket frukt, sjokolade og en distinkt fuktig-moseaktig kvalitet.
Det som gjør patchouli uvanlig, er bredden i dens olfaktoriske bidrag. De fleste essensielle oljer har et relativt smalt spekter. Patchouli lukter mange ting samtidig, og disse tingene endres med konsentrasjon, alder og kontekst. Nysdestillert patchouli har en frisk, grønn, nesten mentolaktig kvalitet, helt forskjellig fra den aldrende oljen, som utvikler den dype, myke og treaktige karakteren som parfymører verdsetter.
Patchouli kom inn i europeisk bevissthet på 1800-tallet, med indiske tekstiler. Kashmir-sjaler eksportert fra India ble pakket med tørkede patchouli-blader for å holde møll unna, og lukten ble så sterkt assosiert med autentiske indiske produkter at europeiske produsenter begynte å parfyme sine egne sjaler med patchouli for å simulere den eksotiske opprinnelsen.
Det første fallet var gradvis – patchouli mistet sin tilknytning til luksus og fikk en tilknytning til billig. Det andre fallet var katastrofalt: motkulturen på 1960- og 70-tallet tok patchouli til seg som sin signaturduft. Årsakene var praktiske – den var billig, vedvarende og kraftig nok til å dekke lukten av cannabis, med en høy nok terskel for olfaktorisk tretthet til at tunge brukere sluttet å merke den på seg selv. Patchouli ble den olfaktoriske uniformen til en bevegelse. Da bevegelsen falt sammen i parodi, falt uniformen med den.
Paradokset var at mens markedsføringsavdelingene skjulte patchouli, brukte parfymører mer av den enn noen gang. Patchouli løser problemer som andre materialer ikke kan. Den gir kropp til treaktige akkorder. Den forankrer komposisjoner i etterslepet. Den skaper rikdom – dybde, kompleksitet, olfaktorisk tyngde – som kreves av basenotene.
Rehabiliteringen, når den kom, kom fra nisjeparfymens retning. Strategien var ikke å skjule patchouli, men å sette den i sentrum. Å sette ordet på etiketten. Å bygge hele komposisjoner rundt den, og utfordre forbrukeren til å møte materialet uten kulturell bagasje.
Taktikken fungerte, delvis fordi patchouli i disse komposisjonene knapt lignet den rå og påtrengende patchoulien som hadde mettet esoteriske butikker på 1970-tallet. Nisjehus brukte aldrende patchouli av høy kvalitet, ofte i hjerteskjæringen – en destillasjonsfraksjon som isolerer de mykeste og mest treaktige elementene.
Det som diskuteres mindre, er den økonomiske virkeligheten bak. Indonesisk patchouliproduksjon er en volatil og skjør industri. Prisene svinger voldsomt. Små produsenter, som bærer all risiko for dyrking og klima, mottar en brøkdel av sluttprisen. Rehabiliteringen av patchouli på forbrukermarkedet har ikke ført til en rehabilitering av patchoulidyrkingens økonomi.
Patchoulis nåværende status er paradoksal, men stabil. Den er fortsatt det mest polariserende naturlige materialet i forbrukerens fantasi. Den er også fortsatt et av de mest brukte materialene i fin parfyme. Avstanden mellom oppfatning og virkelighet har blitt mindre takket være nisjehus som har våget å navngi den, men den er ikke lukket.
Kanskje bør den ikke lukkes helt. Patchoulis paria-status har sin nytte – den holder industrien ærlig. Et materiale som provoserer, som tvinger forbrukeren til å revurdere en fordom, til å lukte utover et stereotype – det er et materiale som lærer. Patchouli lærer at nesen ikke er nøytral. At det vi lukter filtreres gjennom det vi tror, det vi husker, det vi har blitt fortalt. At avstanden mellom avsky og begjær, olfaktorisk sett, ofte bare er kontekst og konsentrasjon.
Patchouli er fantastisk. Det har den alltid vært. Resten av verden tar sakte igjen det parfymører alltid har visst – at man ikke kan bygge en stor parfyme uten ingrediensen ingen vil innrømme er der, som gjør jobben ingen andre kan gjøre, i skyggene, i bunnen, som holder alt sammen.
