Sultan Ibrahim Adil Shah II av Bijapur foretrakk å bli kalt Kongen av ni essenser. Han var, etter konvensjonelle mål på suverenitet, herskeren over et velstående Deccan-sultanat i det som nå er Karnataka, India. Han ledet hærene. Han samlet inn skatter. Han utøvde rettferdighet. Han bygde moskeer, palasser og vannanlegg. Men da han valgte epitetet han ønsket å bli kjent som, valgte han ikke militær ære eller guddommelig mandat. Han valgte duft. Nauras Shah. Kongen av ni essenser.
10 min lesing
Dette var ikke en tilfeldig affeksjon. Ibrahim Adil Shah II (regj. 1580-1627) var en hersker med uvanlig intellektuell bredde og estetisk ambisjon. Han var poet, musiker, kalligraf, en teolog med synkretiske tilbøyeligheter som støttet både hinduistiske og muslimske kunsttradisjoner. Han komponerte en sangbok, Kitab-i-Nauras, som ga navn til en ny by, Nauraspur, og til en festival. Ordet "nauras" selv, en sammensetning av "nau" (ni) og "rasa" (essens, smak, estetisk følelse), var hans oppfinnelse, eller i det minste hans tilpasning, en fusjon av indiske og persiske konsepter til et enkelt estetisk program.
Og innenfor dette programmet var duft ikke et ornament. Det var et strukturelt element.
Itr-i Nauras Shahi-traktaten om romlig duft
Dokumentet som angår oss er Itr-i Nauras Shahi, en parfymeritraktat knyttet til Ibrahims hoff. Denne teksten, analysert av Ali Akbar Husain i essayet "Perfuming the Heart," publisert i volumet Sound and Scent in the Garden (Dumbarton Oaks, 2017), beskriver ikke individuelle parfymer, men duftsetting av rom. Det er, i den mest presise betydningen av begrepet, en manual for romlig duftdesign. Den foreskriver hvordan man skal dufte det kongelige soveværelset ved hjelp av ni distinkte metoder brukt samtidig, og skape et lagdelt, tredimensjonalt aromatisk miljø.
Dette er den avgjørende forskjellen. Itr-i Nauras Shahi er ikke en oppskriftsbok. Den forteller deg ikke hvordan du lager en parfyme. Den forteller deg hvordan du dufter et rom. Komposisjonsenheten er ikke duften, men rommet. Ingrediensene blandes ikke i en flaske. De distribueres over et fysisk miljø, over flater, i luften, i forskjellige høyder og intensiteter, for å skape en opplevelse som omslutter beboeren fra alle retninger.
De ni metodene, som beskrevet i traktaten, involverer: duftsetting av gulvmatter med vetiver kombinert med agar, safran, musk og ambergris; brenning av aloeswood-røkelse; bruk av lys infusert med ambergris, som frigir duft når de brenner; opphenging av kranser av jasmin, rose og champa (Magnolia champaca) fra taket og rundt døråpninger; dryssing av rosevann på flater; påføring av duftende pastaer på veggene; bruk av personlig duft av beboerne; duftsetting av tekstiler (sengetøy, gardiner, puter); og plassering av åpne beholdere med aromatiske forbindelser på strategiske punkter i rommet.
Hver metode retter seg mot et annet sensorisk register. Gulvmattene gir en konstant, lavnivå bunnnote, varmet opp av kroppens varme og aktivert ved kontakt. Røkelsen gir et dynamisk, utviklende midtregister, som endres etter hvert som ulike materialer brennes opp. Takkransene slipper duften nedover og skaper et nedadgående blomsterdufttak. Lysene bidrar med en fet, harpiksaktig varme som skifter når voksen smelter og ambergrisen fordamper. Rosevannet gir en kjølig, forbigående friskhet. Veggpastaene gir en vedvarende, nærvarm følelse som beboeren møter når han nærmer seg eller berører veggene. Den personlige duften til beboerne skaper en bevegelig punktkilde innenfor det statiske feltet. Tekstilene holder og frigir duft ved trykk og bevegelse. De åpne beholderne gir konsentrerte lommer av duft på faste punkter.
Dette er ikke dekorasjon. Dette er ingeniørkunst.
Duft som romlig praksis i den islamske verden
Konseptet med duft som en romlig praksis, snarere enn en personlig eller from praksis, har en lang historie i den islamske verden og i Sør-Asia. Mughal-hagene, som diskutert i forbindelse med Asmat Begum, var designet med luktopplevelse som en hovedfaktor. Den persiske chahar-bagh-tradisjonen de stammer fra plasserte duftende planter på kalkulerte punkter langs hagens akser. Hammam-tradisjonen i den islamske verden innebar sekvensiell eksponering av badende for ulike aromatiske miljøer, varme rom, damprom, kjølerom, hver med sin karakteristiske duft. Moskeen, med sin røkelse og den naturlige duften av sine siv- eller dadelpalematter, var et aromatisk rom like mye som et visuelt eller akustisk.
Men Itr-i Nauras Shahi går lenger enn noen av disse forløperne i sin systematiske tilnærming. Den plasserer ikke bare duft i et rom. Den designer et rom gjennom duft. De ni metodene er ikke alternativer. De er lag. De skal fungere samtidig og skape et sammensatt aromatisk miljø som er større enn summen av delene. Rommet beskrevet i traktaten er ikke bare duftet. Det er komponert, på samme måte som et musikkstykke komponeres, med stemmer, registre, dynamikk og struktur.
Analogien til musikk er ikke tilfeldig. Ibrahim Adil Shah II var dypt engasjert i rasa-teorien i indisk estetikk, som klassifiserer estetisk opplevelse i kategorier av emosjonell "smak." De ni rasas (kjærlighet, humor, raseri, medfølelse, skrekk, heltemot, undring, ro og hengivenhet, hvor den niende er et senere tillegg) ble forstått som de grunnleggende modusene for estetisk følelse. Ibrahims konsept av "nauras" påkalte eksplisitt dette rammeverket. Hans ni essenser var ikke tilfeldige. De var en olfaktorisk rasa-teori: ni måter å erfare duft på, hver med sin egen emosjonelle karakter, kombinert i ett rom for å skape en total estetisk opplevelse.
En sultans intellektuelle ambisjon med duft
Den intellektuelle ambisjonen her er overveldende. Tenk på hva Ibrahim foreslo. Han var ikke en parfymeur. Han laget ikke et produkt for salg eller personlig bruk. Han designet et miljø der duft fungerte som arkitektur: som struktur, som innramming, som mediet gjennom hvilket beboeren opplevde rommet. Rommet var flasken. Luften var løsemiddelet. Vegger, gulv, tak og tekstiler var materialene komposisjonen ble bygget på.
Denne ideen har ingen klar parallell i europeisk dufthistorie. Den europeiske tradisjonen, fra antikken gjennom renessansen, behandlet duft som noe som ble påført kroppen, brent som røkelse eller brukt for å maskere ubehagelige lukter. Ideen om å designe et roms duft med samme intensjon som en arkitekt gir til proporsjoner, eller en musiker til en komposisjon, dukker ikke opp i europeiske kilder før sent på 1900-tallet. Når moderne "duftdesignere" snakker om romlig duft, om å dufte en hotellobby eller et butikkmiljø for å skape en spesifikk emosjonell respons, praktiserer de, enten de vet det eller ikke, en disiplin som Ibrahim Adil Shah II kodifiserte for fire hundre år siden.
Han kodifiserte det fordi han mente det var viktig. Bijapur-sultanatet var ikke en marginal stat. Det var en rik, kosmopolitisk stat med omfattende handelsforbindelser til Midtøsten, Sørøst-Asia og Øst-Afrika. Hofkulturen var sofistikert og flerspråklig, med innflytelse fra persisk, arabisk, deccani, sanskrit og kannada. Ibrahim selv var en figur med uvanlig kulturell kompleksitet, en muslimsk hersker som bestilte renovering av hinduistiske templer, en poet som skrev på deccani urdu, en musiker som komponerte ragas. Han var en syntetiker, og hans konsept av nauras var en syntese: en teori om estetisk opplevelse som integrerte duft med musikk, poesi, arkitektur og det emosjonelle liv.
Vitenskapelig gjenoppdagelse av sensoriske dimensjoner
Dumbarton Oaks-volumet der Ali Akbar Husains analyse finnes, Sound and Scent in the Garden (2017), representerer en økende vitenskapelig interesse for de sensoriske dimensjonene i islamsk og sørasiatisk kulturproduksjon. I store deler av det tjuende århundre var studiet av disse kulturene dominert av det visuelle: arkitektur, maleri, kalligrafi, tekstildesign. De soniske og olfaktoriske dimensjonene ble anerkjent i forbifarten, om i det hele tatt. Hagen ble studert for sin geometri, hydraulikk, botaniske innhold og arkitektoniske innramming. At den også, og kanskje først og fremst, var et olfaktorisk miljø, ble behandlet som en sjarmerende fotnote snarere enn en strukturell egenskap.
Dette begynner å endre seg. Forskere som D. Fairchild Ruggles, hvis arbeid om islamsk hagedesign har understreket de multisensoriske karakterene ved disse rommene, og James McHugh, hvis studie Sandalwood and Carrion fra 2012 undersøker luktesansen i sørasiatisk religiøst og kulturelt liv, har åpnet et rom for å ta olfaktorisk historie på alvor som intellektuell historie. Itr-i Nauras Shahi hører hjemme i denne fremvoksende samtalen. Det er ikke en kuriositet. Det er et teoretisk dokument av første orden, en traktat som foreslår duft som en designfag med egen logikk, vokabular og komposisjonsprinsipper.
Forsyningskjeder som når Bijapur fra hele Asia
Materialene som er spesifisert i traktaten fortjener oppmerksomhet for hva de avslører om forsyningskjedene tilgjengelig for Bijapur-hofet. Agar (aloeswood, agarwood) ble hentet fra Sørøst-Asia, hovedsakelig fra Aquilaria-trær i Assam, Borneo og Sumatra. Safran kom fra Kashmir eller Persia. Musk kom fra muskdeer i Himalaya eller Sentral-Asia. Sandelwood var lokalt eller hentet fra subkontinentets sørlige skoger. Ambergris var et marint produkt, samlet inn langs kystene av Øst-Afrika, Den arabiske halvøy og det indiske subkontinentet. Vetiver var lokalt, dyrket i Deccan og andre steder i India. Jasmin, rose og champa ble dyrket i Bijapur-regionen selv eller hentet fra nærområdene.
Det kongelige soveværelset beskrevet i traktaten var, i materielle termer, et kart over det indiske havs handelsverden. Gulvet var duftet med indisk vetiver overlagt med sørøstasiatisk agar og sentralasiatisk musk. Luften var fylt med kashmirisk safran og afrikansk ambergris. Veggene var dekket med forbindelser hvis ingredienser sporet karavaneruter og monsunsjøfartsmønstre. Rommet var en geografisk komprimering, et rom der handelsnettverkene i den tidlige moderne verden var usynlige, men fysisk til stede.
Ibrahim ville ha forstått dette, i det minste implisitt. Bijapur-sultanatets rikdom var delvis avhengig av kontroll over handelsruter som knyttet Deccan-platået til havnene på den vestlige indiske kysten. De aromatiske materialene som fylte soveværelset hans, kom gjennom de samme kommersielle nettverkene som finansierte riket hans. Duft og handel var ikke separate domener. Rommet var duftet av handel.
Tittelen var ikke en metafor
Tittelen "Kongen av ni essenser" nevnes ofte i oversikter over Deccan-historie som en kuriositet, en fargerik detalj som illustrerer den estetiske raffinementet ved Bijapur-hofet. Dette er en mangel på fantasi. Ibrahim var ikke fargerik. Han ga en uttalelse om selve suverenitetens natur.
I den indiske tradisjonen var kongedømmet assosiert med mestring av rasa, med evnen til å forstå og legemliggjøre hele spekteret av estetisk og emosjonell opplevelse. Den ideelle kongen var mer enn mektig. Han var kultivert. Han forstod musikk, poesi, maleri, kjærlighet, krig, hengivenhet og rettferdighet som sammenkoblede modi av en enkelt virkelighet. Å kalle seg Kongen av ni essenser var å hevde denne helhetligheten, å påstå at hans suverenitet var forankret i mer enn militær makt eller administrativ kompetanse, men i en total mestring av estetisk opplevelse, inkludert, kanskje spesielt, opplevelsen av duft.
Dette er ikke et krav som lett oversettes til moderne politiske kategorier. Vi forventer ikke at statsoverhoder er duftdesignere. Men Ibrahims verden opererte med andre antakelser om forholdet mellom makt og skjønnhet, mellom styring og estetisk liv. Itr-i Nauras Shahi var ikke en hobbyists manual. Det var et dokument om statsledelse, en kodifisering av det sensoriske miljøet der suverenitet ble utøvd og erfart.
Det kongelige soveværelset var mer enn der kongen sov. Det var der han var mest fullt konge: privat, innelukket, omgitt av de ni essensene som både uttrykte og utgjorde hans autoritet. Duftene i rommet var selve kongedømmets duft.
Fragmenter og arbeidet med rekonstruksjon
Traktaten overlever i fragmenter og referanser snarere enn som en komplett, selvstendig bevart tekst. Rekonstruksjonen avhenger av arbeidet til forskere som Ali Akbar Husain, som har satt sammen innholdet fra Bijapur-hofets litteratur, arkitektoniske bevis og komparativ analyse av deccani parfymetradsjoner. Dette er ikke uvanlig for sørasiatiske tekster fra denne perioden. Mange hoffmanualer, traktater og samlinger overlevde ikke som separate manuskripter, men som elementer innlemmet i større verk, sitert av senere forfattere eller bevart i muntlige tradisjoner som til slutt ble skrevet ned.
Det som overlever er tilstrekkelig til å fastslå traktatens kjerneinnovasjon: behandlingen av duft som romlig komposisjon. Denne ideen, som ikke finnes i europeisk litteratur fra samme periode, forutser med århundrer det moderne konseptet med duftdesign. Når en samtidsarkitekt bestiller en duft til et byggs ventilasjonssystem, når et hotellmerke utvikler en "signaturduft" for sine lobbyer, når en forhandler bruker omgivelsesduft for å påvirke kundeadferd, opererer de innenfor et konseptuelt rammeverk som Ibrahim Adil Shah II formulerte på slutten av 1500- eller tidlig 1600-tall.
De vet ikke dette. Itr-i Nauras Shahi nevnes ikke i handelslitteraturen til den moderne duftdesignindustrien. Kongen av ni essenser er ikke et referansepunkt for utøvere av romlig duft. Ideen behandles som samtidsaktuell, innovativ, banebrytende. Den fire hundre år gamle traktaten fra et Deccan-sultanat passer ikke inn i fortellingen.
Men ideen er hans. Rommet som en duft. Rommet som en komposisjon. De ni lagene, brukt samtidig, skaper et miljø som er mer enn duftet, men konstruert i duft. Dette ble kodifisert, navngitt og praktisert i Bijapur mens Europa fortsatt hang pomandere i belter for å beskytte mot pest.
Kongen av ni essenser hadde en teori. Han skrev den ned. Og så glemte verden det, og oppfant det på nytt, og glemte igjen hvem som hadde ideen.
