Terrakotta

Materialet

Innen kunst og håndverk brukes ordet ofte om rødfargede leireskulpturer og bruksgjenstander som blomsterpotter, vann- og avløpsrør og servise. I arkitektur omfatter det mange byggematerialer av brent keramikk som brukes som utvendig kledning. I arkeologi og kunsthistorie brukes ordet ofte om gjenstander som figurer og vevlodd som ikke ble laget på dreieskive, mens kar laget av samme materiale på dreieskive kalles terrakotta. Arkitektonisk terrakotta omfatter også rikt utsmykkede dekorative elementer som antefikser og kledningsplater, som hadde stor innvirkning på utseendet til templer og andre bygninger i Europas og det gamle Midtøstens klassiske arkitektur.

Farge og leire

Jernoksidene i leirmassen reagerer med oksygen under brenningen og gir ofte den rødlige fargen som kalles terrakotta. I India i Shunga-perioden varierte figurenes farge fra rød til lys oransje, avhengig av brenningstiden.

Egenskaper

Terrakotta er ikke vanntett, men porøsiteten reduseres når leirmassen poleres før brenning. Glasur kan redusere gjennomtrengeligheten og dermed gjøre materialet mer vanntett. Uglasert terrakotta egner seg til blomsterpotter, vanningsanlegg og bygningsdekor i mange miljøer. De fleste andre bruksområder, som servise, sanitærrør eller bygningsdekor i frostutsatte miljøer, krever glasur. Malt terrakotta dekkes vanligvis først med et tynt lag gesso og males deretter.

Arkitektonisk terrakotta

I motsetning til terrakotta brukt i kunst og keramikk varierer leiren som brukes til arkitektonisk terrakotta fra mørke steingodsleirer til lyse porselensleirer, avhengig av bruksområdet. Glasering hindrer ikke vann i å trenge inn i terrakotta, og derfor trengs en ikke-porøs leirmasse for å unngå skader som følge av dette. Utskårne, brente murstein forekommer i arkitekturen i Bengal, på hindutempler og moskeer.

Historie

Terrakotta har vært et kunstnerisk materiale siden Harappa-sivilisasjonen, selv om teknikkene varierte fra periode til periode. Arkeologer har avdekket kvinnelige terrakottafigurer i Mohenjo-daro i Pakistan, datert til 3000–1500 f.Kr. Burney-relieffet er en fremragende terrakottaplakett fra det gamle Mesopotamia, fra omkring 1950 f.Kr. I Mesoamerika var de aller fleste olmekerfigurer laget av terrakotta. Mange gravstatuetter av typen ushabti ble også laget av terrakotta i det gamle Egypt. I India på Maurya-tiden besto gjenstandene hovedsakelig av figurer av modergudinner, noe som tyder på en fruktbarhetskult. Ansiktet ble laget i en form, og kroppen ble modellert for hånd. I Shunga-perioden ble hele figuren laget i én form. Satavahanaene brukte to former, én til forsiden og én til baksiden, og satte halvdelene sammen. Dermed ble noen av gjenstandene hule inni.

Utforsk alle de sju ekstraktene i Oppdagelsessett.