Ipomoea alba er en flerårig klatreplante i vindelfamilien (Convolvulaceae). Den er hjemmehørende i tropiske og subtropiske områder i Nord- og Sør-Amerika, fra Argentina til Nord-Mexico, Arizona, Florida og Vestindia. Planten blir 5–30 meter høy og vokser med slyngende stengler.
Blomstene er duftende, hvite eller rosa og store, med en diameter på 8–14 cm. De åpner seg raskt om kvelden og holder seg åpne gjennom natten, helt til de berøres av morgenduggen. På overskyede dager kan blomstene holde seg åpne lenger. Frøene er gulaktig lysebrune til nesten svarte og nesten runde, 10–12 mm lange.
Klassifisering
Ipomoea alba L. er et godkjent navn i familien Convolvulaceae, ordenen Solanales. Den plasseres i slekten Ipomoea, underslekten Quamoclit, seksjonen Calonyction. Bladene er hele eller treflikete, 5–15 cm lange, på 5–20 cm lange stilker. NatureServe vurderer arten som tilsynelatende sikker.
Familien
Convolvulaceae, vanligvis kalt vindelfamilien, er en familie med rundt 60 slekter og over 1 650 arter. Stenglene til disse plantene slynger seg vanligvis, noe som har gitt familien det latinske navnet, fra verbet convolvere. Knollene til flere arter er spiselige. Den mest kjente er søtpoteten, som tilhører slekten Ipomoea. Bladene er enkle og sitter spredt, uten akselblad.
Blomstring
De store, hvite blomstene begynner som vridde knopper om morgenen og åpner seg om kvelden. I kjølige temperaturer holder blomstene seg gjerne åpne lenger, noe som kan føre til at segmentene henger seg fast eller rives opp idet de åpner seg.
Nektar
Ipomoea alba med lengre blomsterrør hadde høyest gjennomsnittlig total nektarmengde og nektarvolum per blomst. Alle nektarprøvene fra de seks undersøkte Ipomoea-artene, deriblant I. alba, inneholdt aminosyrer og sukkerarter. I nektaren til I. alba utgjorde sukrose i gjennomsnitt 77.51 % av sukkerartene, mot 14.33 % fruktose og 8.13 % glukose. Aminosyrer ble funnet i nektarprøvene i konsentrasjoner fra 2 til 7 på histidinskalaen, mens alkaloider, fenoler, antioksidanter og lipider aldri ble påvist. Nektarproduksjonen begynte så snart blomstene åpnet seg, og hos I. alba fortsatte den gjennom hele blomstens levetid. Fjerning av nektar påvirket ikke den samlede sukkerproduksjonen hos I. alba.
Pollinering
Nattflygende tussmørkesvermere foretrekker gjerne lyse blomster med lange kronrør og en søtlig duft, et pollineringssyndrom som kalles sphingofili. Snabelen til en tussmørkesvermer varierer fra 1 cm til 28 cm, noe som gjør at den kan nå nektar i blomster med lange kronrør som andre pollinatorer ikke kommer til.
Navn
Navnet månblomst brukes oftest spesifikt om Ipomoea alba. Navnet brukes også om andre planter, blant annet Datura candida, Brugmansia suaveolens og Selenicereus wittii.
Dyrking
Arten dyrkes mye som prydplante på grunn av blomstene. I områder som er for kalde til at den overlever vinteren, kan den dyrkes som ettårig plante. Siden den opprinnelig kommer fra tropene, blomstrer den best under en kortdagsfotoperiode om sommeren. Formering skjer vanligvis med frø, som bør rispes med en fil og deretter bløtlegges over natten før planting. I noen områder er planten en invasiv art som kan skape problemer i landbruket. IUCN vurderer arten som livskraftig. Slyngplanten foretrekker full sol, rikelig med fuktighet og næringsrik jord. Fordi den trenger en lang vekstsesong, er det best å så frøene innendørs og plante dem ut når været blir varmere. Lange sommerdager hemmer blomstringen i nord, så på høyere breddegrader setter den ofte ikke knopper og blomstrer før tidlig på høsten. I hager er den en storbladet slyngplante som blir 12–15 fot høy, og den sås i mai etter at frøene er bløtlagt over natten eller rispet.
Giftighet
Bladene, blomstene og frøene er giftige for mennesker, katter, hunder og husdyr. Calysteginer er påvist hos mange Ipomoea-arter og produseres av planten selv. Calysteginer er tropanalkaloider.
Alkaloider i slekten
Swainsonin er et indolizidinalkaloid.
